Fra Thin Lizzy og hardrock til et av bluesrockens mest ikoniske album: Det var ikke en ny Gary Moore som dukket opp i 1990. Det var den opprinnelige Gary Moore som endelig fikk slippe til.

Etter år med hardrock, store festivalscener og stadig kraftigere gitarvegger gikk den nordirske gitaristen tilbake til røttene som hadde formet ham siden guttedagene. Resultatet ble Still Got the Blues – albumet som markerte et historisk vendepunkt i karrieren hans, anført av en tittellåt som ble stående som selve symbolet på forvandlingen.

Fra Belfast til rockens stordivisjon

Gary Moore ble født i Belfast i 1952. Allerede i tenårene ble han bergtatt av gitaren, og han sugde til seg inspirasjon fra både rockens og bluesens pionerer – ikke minst Peter Green i Fleetwood Mac, som ble hans store mentor og forbilde.

Gjennom 1970-tallet etablerte Moore seg i rockens absolutte toppsjikt. Ferden gikk via irske Skid Row og det teknisk krevende jazzrock-bandet Colosseum II, før han ble hentet inn i Thin Lizzy. Med voldsom kraft, teknisk fingerspill og en brennende intensitet satte han sitt preg på alt han rørte ved. Likevel lå bluesnerven og ulmet like under overflaten hele veien.

Kursendringen vekk fra 80-tallsrocken

Gjennom 1980-tallet bygde Moore en formidabel solokarriere innen klassisk hardrock og heavy metal, med store riff, høyt volum og hits som «Out in the Fields» og «Over the Hills and Far Away».

Men mot slutten av tiåret følte han seg låst i sjangerens konvensjoner. Gitarene var raske og produksjonene polerte, men Moore savnet den rå, ufiltrerte nervefølelsen. Svaret lå i musikken han bar med seg i sjelen: bluesen.

Da Still Got the Blues kom ut våren 1990, markerte den et markant brudd med den hardeste delen av solokarrieren. Samtidig var det ikke et eksperiment, men en ekte hjemkomst.

En feiring sammen med heltene

Albumet mikset Moores egne nyskrevne låter med tidløse tolkninger av klassisk blueshistorie. For å markere alvoret inviterte Moore sine egne musikalske guder inn i studio:

• Albert King la sin umiskjennelige tone til «Oh, Pretty Woman».
• Albert Collins leverte bitende telecaster-linjer på «Too Tired».
• George Harrison bidro med låtskriving, slidegitar og vokal på «That Kind of Woman».

Dette var ingen rockestjerne som lekte bluesgitarist for én sesong. Det var en musiker som krevde sin rettmessige plass i sjangerens historiebøker.

Når gitaren får snakke

Det er likevel selve gitartonen på tittellåten «Still Got the Blues (For You)» som definerte Gary Moore for en hel verden.

I motsetning til hva mange forventet fra en 80-tallsgitarist, la Moore vekk behovet for å vise frem teknisk fart. Her fikk tonene puste. Bendene fikk strekke seg ut over taktene, og det legendariske sustain- og vibratospillet bar en rå sårbarhet.

Låten handler ikke om hvor mange toner en gitarist rekker å klemme inn på et minutt, men om hvor mye tyngde og hjerte man klarer å legge i én eneste tone.

Rockens kraft møter bluesens sjel

Det unike med Gary Moores gjennombrudd var at han aldri vasket bort rockeren i seg. Han tok med seg hardrockens dynamikk, voldsomme attack og enorme lydbilde rett inn i bluesverdenen.

Kombinasjonen av bluesens melankoli og rockens drivende energi skapte en helt ny standard for moderne bluesrock. Det var her generasjoner av lyttere – og fremtidige gitarister – for alvor forsto hvem Gary Moore var.

Tittelen oppsummerte det hele: Bluesen hadde vært med ham gjennom Skid Row, Colosseum II, Thin Lizzy og tiåret med tunge skinnjakker. Til slutt sto han der han hørte hjemme – med røttene solid plantet i jern og jord.

HISTORIEN BAK LÅTA

• Artist: Gary Moore
• Album: Still Got the Blues
• Låtskriver: Gary Moore
• Gjesteartister på platen: Albert King, Albert Collins, George Harrison, Don Airey
• Utgitt: April 1990
• Sjanger: Bluesrock